Fra håndverk til promptverk

Denne teksten er til deg som fortsatt er skeptisk til AI og hva det betyr for håndverket ditt. Til deg som jobber med design, utvikling, produkt eller rådgivning. Til deg som leder slike folk. Til deg som har kjent på frykten for å bli tatt igjen. Til deg som har testet språkmodeller et par ganger og konkludert med at det ikke fungerer for deg. Til deg som vet at du burde lære dette, men som ikke helt har tatt steget. Til deg som merker at fagene er i endring, men som ennå ikke har gjort den nye delen av håndverket til deres eget.

Du skyver AI foran deg, samtidig som du forventer at det skal løse ting for deg. Som om verktøyet skal være genialt, mens du selv knapt har prøvd å bli gode på det. Det er som å åpne Figma for første gang og bli skuffet fordi det ikke leser tankene dine, eller å teste et nytt rammeverk, møte en rød feilmelding og konkludere med at språket er ubrukelig.

Utfordringen er ikke at AI endrer håndverket vårt. Utfordringen er at vi ikke har investert nok til å gjøre dette til en naturlig del av håndverket.

Dette er produktutviklingens dampmaskin-øyeblikk, starten på neste epoke.

Hvis vi løfter blikket, ser vi at dette ikke er slutten på håndverket, men et teknologisk skifte som ligner øyeblikkene som tidligere har flyttet hele bransjer fremover. Da Spinning Jenny kom, forsvant ikke tekstilhåndverket. Det fikk en fart ingen hadde sett før. Da Jacquard-veven kom, sluttet ikke veverne å skape mønstre. De fikk et nytt språk for å beskrive dem. Slik er det nå. Håndverket vårt forsvinner ikke. Det endrer form.

Fagfeltene våre innen kode, design, innsikt, analyse og strategi mister ikke verdi. Det blir viktigere. Språkmodellene kan ikke faget vårt; de gjør bare det vi ber dem om. Resultatet avhenger av hvor godt vi klarer å formulere behovene. Rollen vår beveger seg fra å produsere alt selv til å definere oppgaven tydelig og sørge for at vi faktisk løser riktig problem.

Dette handler ikke om å kaste ut det gamle, men om å utvide repertoaret. Omstillingen krever at vi bruker det vi allerede er gode på: å forstå brukernes behov, se mønstre i kompleksitet, gjøre faglige vurderinger og skille mellom godt og dårlig arbeid. Det er dette som gjør oss i stand til å bruke verktøyene med kvalitet og bevissthet.

Prompting er derfor ikke en snarvei, men en ny måte å utøve håndverket på. Tydelige formuleringer, faglig forståelse og evnen til å vurdere og forbedre resultatet blir viktigere enn noen gang. Vi går inn i en epoke der tempoet øker og forventningene stiger. Håndverket står ikke i fare, men vi gjør det hvis vi nekter å utvikle oss.

Dette betyr ikke at alle plutselig blir geniale. Det betyr at alle kan produsere noe som er middelmådig. Forskjellen mellom middelmådig og eksepsjonelt arbeid ligger nå i hva du ber om, hvordan du ber om det og hva du gjør med resultatet. Derfor er ikke prompting et tillegg til håndverket. Det er blitt en del av det.