Da Google undersøkte hva som kjennetegner de beste teamene sine, fant de én faktor som var viktigere enn alt annet: psykologisk trygghet.
Det har fått mange til å fokusere på å skape psykologisk trygghet i sitt team og i sin virksomhet.
Men om du tror at psykologisk trygghet handler om at du aldri skal møte motstand, så har du ikke forstått hvorfor psykologisk trygghet er lurt — og i verste fall kan misforståelsen gjøre teamet ditt dårligere i stedet for bedre.

Mange har skrevet mye bra om psykologisk trygghet og hvor viktig det er. Blant andre ledere som forstår at de må bidra til å skape psykologisk trygghet. Og utviklere som opplever verdien av psykologisk trygghet i sine team. En fin beskrivelse av psykologisk trygghet er at det handler om å “kunne si hva en mener, komme med innspill og forslag, dele sin kompetanse og være seg selv uten å frykte represalier eller andre sosiale sanksjoner.”

Den store oppmerksomheten rundt psykologisk trygghet gjør det lettere å få gjennomslag for viktige endringer i kulturen der man jobber. For når det er så stor enighet blant fagfolk om hvor viktig det er, så er man nesten nødt til å gjøre noe med det hvis noen sier at arbeidsplassen mangler psykologisk trygghet.

De fleste vil foretrekke å jobbe et sted der er “stor takhøyde”, “rom for å feile” og hvor man ikke skal være redd for “represalier eller andre sosiale sanksjoner”. Da blir det enklere å komme med sine idéer og synspunkter, selv om man ikke egentlig liker å ta ordet. Og dette er viktig, for mange ulike idéer og innspill er helt sentralt når vi skaper noe nytt og verdifullt.

Når vi lager nye løsninger og produkter er mulighetsrommet nesten uendelig. Vi kan endre design, hvilke ord vi bruker, hvilke features vi prioriterer, hvem målgruppen er, hvordan brukerne finner løsningen, teknologiene vi velger å bruke, hvordan vi implementerer teknologiene osv, osv. Hvis ingen kommer med de gode idéene så blir de heller ikke med i det vi lager. Derfor er det viktig med psykologisk trygghet så vi får frem hele teamets samlede kreativitet. Jo flere stemmer, jo mer variasjon.

Men som man ser på illustrasjonen av “Innovasjon som en seleksjonsprosess” over — så er det også viktig å kunne plukke vekk idéer. Det gjelder for innovasjon, men også i det meste man gjør på jobb. Vi kan forbedre måten vi jobber på, hva vi gjør sammen sosialt, hvordan vi samarbeider med andre utenfor teamet, hva vi velger å tenke på som viktig for arbeidet osv. Det meste kan forbedres hvis vi klarer å få mange ulike idéer frem og en måte å skille de gode idéene fra de dårlige. Og det er på dette punktet, å skille mellom gode og dårlige idéer, at misforstått psykologisk trygghet kan gjøre teamet dårligere.

For vi mennesker er glade i våre egne idéer. Vi får selvfølgelig eierskap til det vi selv har tenkt ut. Og det gjør litt vondt når akkurat våre forslag forsvinner.

Forfattere og skribenter snakker om at du må “kill your darlings” for at teksten skal bli kortere og bedre. Og ofte er det gode grunner til at gode idéer ikke skal realiseres. Det kan være at det blir for kostbart, at det er i konflikt med noe som er besluttet et annet sted i organisasjonen, at det må nedprioriteres til fordel for noe annet, eller at brukerne ikke synes det er en like god idé som vi selv synes. Dette er forresten en vanlig årsak til at gründere ikke lykkes: de venter for lenge med å la ekte kunder prøve produktet, gjerne fordi idéen er gründerens “baby” og man blir litt redd for å se hvordan den faktisk blir mottatt.

Hvis man tenker at psykologisk trygghet handler om å ikke møte motstand, så får man et problem med denne helt nødvendige bortvelgelsen av idéer. Og samtidig er det psykologisk trygghet som er nøkkelen til å lykkes med å “ta livet av” idéer som noen er glad i.

For grunnen til at psykologisk trygghet gjør team gode er at også motforestillinger kommer frem. Forskeren som først brukte begrepet psykologisk trygghet i sammenheng med teamarbeid heter Amy Edmondson. Når hun selv snakker om psykologisk trygghet — så legger hun vekt på at motargumentene må få komme frem. At det må være rom for å si at en idé er dårlig, uten at den som sier det trenger å “frykte represalier eller andre sosiale sanksjoner.”

I mange sammenhenger handler det om at teamet som lager et produkt må kunne si imot idéer som kommer “ovenfra” når det trengs. Men det handler også om at idéer som kommer fra innsiden av teamet må kunne kritiseres. Så hvordan gjør man det uten at det blir ordentlig utrivelig?

Amy Edmondson deler i sin TED-talk tre tips til hva hver enkelt kan gjøre:

Fokuser på hva man kan lære sammen

Si eksplisitt at du selv ofte tar feil

Dyrk nysgjerrigheten og still mange spørsmål

Det stemmer ganske godt med min egen erfaring med dette, men jeg har lyst til å legge til noe som er mer relevant for hvordan vi helst jobber med i team med digital produktutvikling:

Bli vant til å skille mellom idéer og mennesker. Post it-lapper kan inneholde idéene, mens menneskene koser seg med andre ting ved siden av.

Vær litt oppmerksom på at noen kan være ekstra glad i enkelte idéer. Snakk om det — kanskje det ligger noe under som ikke har kommet godt nok frem eller er blitt misforstått.

Få på plass noen tydelige kriterier for hva som skal til for å skille dårlige idéer fra gode — og bruk disse på alle idéene. Det handler gjerne om hvor enkelt det er å realisere, hvilken effekt man tror man kan oppnå, osv.

Hvis man er uenige: formulér et eksperiment eller to for å finne ut av ting. Vær nysgjerrige på resultatet og feir læringen sammen. (Næmmen, det var jo akkurat dette Amy Edmondson anbefaler)

Godt teamarbeid er ikke uten uenigheter. Men med ekte psykologisk trygghet så blir det ganske gøy, selv om ikke det alltid er akkurat dine idéer som overlever.

Psykologisk trygghet handler ikke om deg

Dagens designtips er en artikkelserie hvor forskjellige designere fra Bekk snakker om jobben de gjør, hvilke utfordringer de møter på, og kanskje kommer med et lite tips.

Hvem er jeg?

Erlend Stølan

24 år

Fra Tingvoll på nordmøre

Studerte på Westerdals og Høyskolen Kristiania

Jobbet som interaksjonsdesigner i 4 måneder

Helt siden videregående hadde jeg veldig lyst til å bli grafisk designer, men etter å ha jobbet med det frilans ved siden av skolen en stund skjønte jeg at det ikke var noe jeg ønsket å gjøre resten av livet. Jeg ville heller finne noe som var litt mer teknisk, samtidig som jeg kunne være kreativ og lage ting. Derfor ble jeg tipset fra læreren min om å søke på Interaktivt design-linja på Westerdals, og det gjorde jeg 🎉 Logoer og plakater ble byttet ut med brukergrensesnitt på skjerm - og så langt liker jeg det å jobbe med det veldig godt 🙌

Akkurat nå jeg jobber jeg i Kartverket på et team som jobber med noe som heter Nasjonal inndelingsbase. Basen inneholder data om de forskjellige grensene i Norge, alt fra fylkesgrenser og ned til stemmekretser. Systemet vi jobber med gjør det mulig å endre på disse grensene, og det er sånn nordmenn vet akkurat hvilken kommune de bor i og hvilket valglokale de kan stemme i — i tillegg til mye annet.

Hva gjør jeg (og hvordan)?

Mye av prosessen med å komme inn som konsulent på et oppdrag hos Kartverket har handlet om leveranseprosessen. Alle utviklingsteam på Kartverket skal i løpet av 2023 ha gått over til kontinuerlig leveranser. Det betyr små oppgaver – rett i produksjon. Tidligere har jeg vært vant til at designere ofte avleverer ferdig spesifiserte skisser til en utvikler, og at det kan ta flere måneder før man faktisk lanserer det man har laget. Å fokusere så mye på fart og flyt har vært en utrolig kul og lærerik start på jobben min som interaksjonsdesigner 🤠

Det som har vært litt ufordrende med dette oppdraget er at vi som konsulenter fra Bekk kommer inn til et ganske etablert team hvor konsulenter skal skiftes ut etter nyttår. Men før den tid har vi en ganske stor leveranse som skal ut. Det har gjort kunnskapsoverføring fra gamle til nye konsulenter litt vanskelig å få prioritert. Fokuset har også ofte ligget i å få utviklingsmiljøene opp og stå, og dermed blir designrollen ofte satt litt i baksetet fram til det er løst.

Hvilket tips ville jeg gitt meg selv i starten?

Mye av jobben din vil handle om relasjoner til teamet ditt. Bli kjent med de, prøv å ikke vær “på jobb” hele tiden – det vil være mye enklere i ettertid og få teamet ditt til å stole på deg og ha tillit til hva du gjør som designer.

Dagens designtips

In his book Charles Duhigg explains what a habit is, what building blocks it consists of and how it influences us as individuals, businesses and society.

Earlier this year, I came across a list of top 100 behavioural design books, with tips on many good reads! Here are my takeaways from the book «The Power of Habit» by Charles Duhigg.

What is a habit?

Every time we learn or do something new, we use a lot of conscious mental energy to do it right. To avoid information overload, the brain creates automatic patterns of behaviour by learning the sequence of actions it takes to do something. The brain then stores the sequence of actions to do it automatically the next time. According to Duhigg, more than 40% of daily behaviours are automatic habits.

Habits consist of a cue, a routine and a reward

For a habit to become automatic you need a cue to signal the starting point that turns your brain into automatic mode for the routine, which is the sequence of actions. A reward signals the end of the habit and increases the dopamine levels (happy hormone) in the brain. 

The more frequent the habit, the more dopamine is released during the habit’s cue as the brain expects to receive the reward. This encourages you to engage in the behaviour, and if you don’t get the reward, you’ll feel disappointed when dopamine levels drop.

How do you change a habit?

While you cannot delete automatic patterns in the brain, it is possible to change them. To do so, you need to experiment to understand what is the cue and the reward that are driving the habit. First, document the routine by writing down all the steps of actions. Then, identify which reward you’re craving by changing the reward. Finally, try to figure out what type of cue triggers the habit. It can be a specific location, time, emotional state, other people or something that happened right before. Once you know the cue, routine and reward, you can make a plan to overcome temptations in the future by triggering new behavioural routines for the new reward.

Trying to address or tackle several automatic routines at once is hard and will in many cases end in failure. One way forward is to start by changing one core habit. The perceived benefits of changing one habit will encourage you to change more habits or develop new good ones.

How habits impact businesses

Managers and employees need automatic routines to get things done instead of questioning everything they do. Individual habits accumulate and become the business’ collective habits that after a while will become part of the culture.

As time goes by, people will act out automatic routines without knowing why, and being unaware of these automatic routines can lead to the adoption of unconstructive habits. The business' priorities and its value proposition evolve over time, so collective habits must also evolve to align the organisation’s goal. People tend to resist change to save energy, but the transition to new collective habits can be made easier by letting managers and employees understand why they need to change behaviour.

How habits impact society

All large movements with impact on society have, according to Duhigg, been fuelled by social habits. It usually starts with the social habit of people trying to help a suffering friend. Furthermore, social ties between acquaintances build up a social pressure to join, and people start identifying with the movement, taking on the new social habits to reflect their belief. One example is how Rosa Parks, a woman with a large social network, sparked the civil rights movement by refusing to give up her bus seat to a white passenger. When she was arrested, her network of friends and neighbours started the Montgomery bus boycott.

That's it 📚

If you followed me this far and found it interesting, I recommend you read the whole book to dive deeper into the material and to get some awesome examples! It is one of the best books I've read so far.

The Power of Habit: Key takeaways

Digitale ressurser er fysiske ressurser. Hver gang vi streamer en video, laster ned et bilde eller åpner en mail bidrar vi til utslipp. Valgene vi tar når vi designer en nettside, bygger infrastruktur eller skriver ny kode påvirker utslipp. 

Datasentrene omtales som å være i “skyen”, men dette er ikke realiteten. Datasentrene er fysiske. De står på bakken i enorme fysiske bygninger, fulle av datamaskiner som tørster etter energi. Dette virker nærmest usynlig for oss. Det virker billig og utslippsfritt. Men det er det ikke.

Innenfor strategi- og forretningsutvikling har man klart å skape et tydelig fokus på bærekraft over de siste årene, og kommet et godt stykke på vei i arbeidet. Innenfor digital produktutvikling har vi derimot mye å hente.

90% av all dataen som genereres brukes aldri igjen tre måneder etter det er lagret, men det er ingen som sletter det. Dette kan omtales som digitalt søppel. I hvilket samfunn aksepterer vi at 90% av alle ressursene våre bare er rent søppel? Men det er kanskje ikke så rart at Internett-samfunnet ikke kvitter seg med søppelet sitt. Det er nemlig veldig billig å lagre det.

Videre oppgir 60% at hovedgrunnen deres for å bruke Internett er for å finne informasjon. Men trenger vi virkelig 7,5 millioner resultater på Google når man søker på bærekraft?





Hvorfor er dette egentlig så ille? Verdens datasentre står for 1% av det totale energiforbruket globalt. 1% høres kanskje ikke så mye ut, men det er faktisk like mye energiforbruk som verdens 4. mest folketette land, Indonesia, som har 250 millioner innbyggere. I tillegg til å bruke mye energi, krever også datasentrene store mengder vann til avkjøling, og ikke minst mye ressurser til utbygging og hardware. Du kan lese mer om datasentre i denne bloggposten.

De digitale produktene vi lager er også med på å påvirke utslipp i andre industrier. Ta for eksempel klesindustrien. Kulturen vår rundt sosiale medier har bidratt til at fast fashion har tatt av. Vi kjøper fem ganger så mye klær som vi gjorde for 20 år siden, og bruker de halvparten så lenge. På en annen side kan også de digitale produktene vi lager hjelpe brukerne til å ta bærekraftige valg. Dette kan for eksempel være ved å fremheve det mest bærekraftige valget, slik vi i dag gjør med nøkkelhullsmerking på sunne matvarer. Som designer, utvikler eller forretningsrådgiver har vi alle et ansvar til å tenke bærekraft når vi lager digitale løsninger.

I Bekk jobber vi med å finne ut hvordan vi kan lage de digitale produktene våre mest mulig bærekraftige. Vi har en dedikert Bærekraftslab hvor vi arbeider med konkrete problemstillinger for å finne ut hvordan vi kan løse noen av utfordringene vi står ovenfor. Her ser vi blant annet på hvordan vi kan måle digitale utslipp, noe som er en viktig forutsetning for å kunne vite noe om hvilke tiltak vi skal iverksette, og effekten av disse.

Konklusjon

Å tenke på bærekraft i digital produktutvikling burde ikke være et valg, det burde være en naturlig del av arbeidet vårt. For å komme oss dit, er det et stort fagfelt vi trenger å eksperimentere med, for å skaffe oss kunnskap og dele på tvers.

Vi håper at flere jobber med å bli mer bærekraftige i sin digitale produktutvikling, og at vi kan eksperimentere med ulike problemstillinger og dele kunnskap på tvers i bransjen.



Originalt skrevet av Ina Bjørnestad, med hjelp av Therese Borge Lied og Emilie Hallgren.

Burde vi som utviklere tenke på bærekraft?

Last Christmas, I gave you my pranks. The very next year, I give you some more! Alright, I admit that didn’t quite fit the melody, but pranks are a-coming never the less!

Steam Locomotive 🚂 

It might just be me, but Christmas means trains. Polar Express watched for the nth year in a row. A train ride home to visit family. A model train track looping under the Christmas tree. Or even my newest acquisition: a tree-shaped Christmas bauble.

Originally created to punish a behavior that at least I can relate to, Toyoda Masashi made the program Steam Locomotive, or sl . This little tool is meant to help anyone who types a command and immediately presses enter, believing that there is no way they could have made any typo at all. Only a short mistyping away from ls , sl takes over your terminal for a short time to display a steam locomotive rolling past your eyes.

The glory of this prank is how easy it is to set up! Simply install it through brew (Mac) or apt install sl (Linux).

“it’s just a joke command, and not useful at all.” — Toyoda Masashi

ASCII-Aquarium 🐟

For many a Mac user, open is a great tool to simply open any file you are currently seeing in your terminal with the standard configured program to view files with that file ending. Agood candidate to mess with!

I admit, this “prank” is mainly because I like ascii-aquarium, or asciiquarium. I mean, who doesn’t want an aquarium in their terminal. Especially when you did not intend to turn your entire terminal into an aquarium! So of course that is what we are gonna give our colleagues.

Start with downloading asciiquarium, e.g. with brew if your colleague uses Homebrew. Which is very likely if they are on a Mac. If not, this might be the Christmas in which you give them a great tool instead of a prank!

brew install asciiquarium

With asciiquarium installed, we need to set a permanent alias. And where to better do that than their terminal configuration file, ~/.zshrcor ~/.bashrc . Somewhere in that file, enter a new alias alias open=asciiquarium. Simply save the file, and wait. For immediate effect, restart their terminal. For delayed effect, do nothing and allow the effect to activate the next time they reopen their terminal.

Install everything 🧑‍💻

I am still debating whether this is pure evil or a good prank, but there exists a node package to rule them all. By a single sentence added to a package.json, you can make your colleague install everything. Lucky for me, I was simply shown this package by a colleague for a great laugh. Your poor colleague, however, might think their computer is just slow at installing dependencies today. So they go to get a cup of coffee while their machine is working. But surprise, it is still not done when they get back. And it most likely wont for a while. Because their dependency list just got big.

It is as easy as sneaking everything: ^1.1.7 into their dependency list in their package.json. Be somewhat nice though and add it to devDependencies, just in case they pay per minute for continous integration. Voila! That’s it. everything is now installed on their computer. everything.

3-Dec

Today's posts

Psykologisk trygghet handler ikke om deg

Dagens designtips

The Power of Habit: Key takeaways

Burde vi som utviklere tenke på bærekraft?

3 More Ways to Prank Your Developer Colleagues